Lasse Marhaug - Alive (Smalltown Supersound) CD

I en kompromissløs verden av lyd. Mye lyd og gjerne meget høy lyd, der finner man Lasse Marhaug seg. Vi snakker ikke brautende puddelrockere som prøver å spille høyt for å kompensere for minimal musikalsk innblanding i det de holder på med (Ja jeg tenker på Kiss.). Vi snakker her om lydskulpturer som gjennomgår en behandling enhver skraphandler ville ha vridd seg i psykisk smerte hvis de ble utsatt for. Med andre ord ”støy musikk” av ypperste verdensklasse. Å høre igjennom alle 57 minuttene på Alive er som en renselse for sinn og sjel. Man blir hjelpeløst trukket inn i en verden som stort sett bare er forbeholdt skrekkfilm elskere med sterke magemuskler og et åpent sinn. Den som et likegyldig skuldertrekk avfeier denne platen som likegyldig er ikke bare tonedøv, han er mental død også.

Sjeldent kommer man ut for en plate som stiller så sterke krav til lytteren som denne. Sjeldent blir man så til de grader beriket av å tilbringe en knapp time i selskap med seg selv og en ny utgivelse. For menigheten vil man nikke gjenkjennende til livesounden til Marhaug, som er i stor grad mer aggressiv og kompakt enn de mer ”avdempete” noise orienterte utgivelsene hans. Der NON på Physical Evidence er mer minimalistisk i nyanseringen og i første lytting kan høres monumental ut, hører man raskt i Marhaugs musikalske uttrykk variasjonene. Like fullt er det likhetstrekk i deres wall of sound. I det hele tatt er dette muligens den mest vellykkede live platen som er utgitt i Norge. Der andre til tider lager slappe kopier av sine egne låter, viser Marhaug veien mot infernoet. Ikke nok med det, han viser lytteren skjønnheten i et musikalsk landskap så altfor få har turt å gå på tur i.

Av Tore Stemland

Ronny - 1965

Ronny (Wærnes) sitt debut album ble utgitt 22 nov 05 i samband med at hans band Ronny The Råne And His Men On The Måne konsert debuterte på Gimle, Bodø. For konsert anm se her.

Ronny - 1965 (Ronny) cd-r i 11 nummererte eksemplarer.

De tre første låtene inneholder minimalistisk inspirerte lydmønstre som gjentas. Kunne vært soundtracket til en film om romfart. Fjerde låten er lydcollager som er satt sammen til en morsom sak. Platens desidert lengste låt er "September" som bygger seg opp fra en lavt mixet lyd som går og går for å bli krydret med nye lyder. Kryddringen blir sterkere og sterkere og på det viset blir komposisjonen eskalert opp mot en topp som avsluttes ca 13 minutter ut i låten for deretter gradvis nedstrippes inn mot avslutningen. Låt seks er igjen en blanding av ambient stemninger som blir brutalt avbrutt av nye lydkilder. Med det er første del av platen avsluttet. Andre del består av korte sekvenser som i følge coveret er tester brukt i collagene. Ingen av disse er over 52 sekunder, men inneholder tidvis sekvenser som fortjener repeatknappen. Alt i alt en spennende utgivelse som lover godt for framtiden. Musikken er eksperimenterende og elektronisk basert men burde kunne appellere til åpne lyttere utenfor sjangeren. Deler av CDens lydmateriale blir brukt live av Ronny The Råne And His Men On The Måne. Herved anbefalt. Kjøpes fra Ronny.

Av Tore Stemland

Nor noise

Nor Noise er noe så sjeldent som et audio og visuel samling musikk klipp og intervjuer som skal vise hva som skjedde på noise musikk fronten i Norge i mellom april 2001 og april 2002. En reise med utgangspunkt i Trondheim, siden man fant den mest vitale og oppadgående scenen her på den tiden.

Utgivelsen er svært bra produsert og redigert. Således anbefales den på det varmeste, ikke minst for nykommere som vil ha en rask innføring i begrepet noise musikk i dette århundret. Her ligger mye av svakheten også. Utvalget blir lite forståelig i et større musikalsk konsept da man legger for lite vekt på røttene fra futurismen til eksistenseksperimenteringen til navn som Residents, Throbbing Gristle, Boyd Rice og Diamanda Galas, til hva som har skjedd i Norge på området fra Lik, Autentisk film, Asod dvi og Famlende forsøk, til dagens miljø. Sistnevnte er godt representert selv om navn som Noxagt og Single Unit. For å kompletere bilde burde nok også samtidsmusikkens ytterkantskomponister som Jøran Rudi og Rolf Wallin og grupperinger som Sisu vært med. Når det er sagt så må man begrense seg for ikke å forspise seg.

Selve filmen gir størst glede og er på mange måter uunnværlig i enhver seriøs musikk interessert sin samling. Om ikke for annet så for å vite hva noise er og hva det både kan være og ikke burde være. Filmen er en svært fokusert på norsk og japansk noise der selvsagt resten av verden burde vært representert. På cden som ligger vedlagt får man 12 bidrag fra den nåværende norske noise scenen. De viser på mange måter både hva som er bra og det som er mer meningsløs. Det kan nok ikke stikkes under en stol at det lages mye dårlig innenfor noise begrepet som i alle andre sjangre. Vil her få framheve Fe-mail, Kobi og Crazy River som fremdragende førsteinntrykk for første lyttende noise inntagere. Deretter resten for så å gjøre seg opp en mening selv.

Av kvantitet får man kvalitet, men det er lov å gjøre et bedre utvalg en dette. Uansett så er samlingen representativ for hva som skjer og det er vel det som er meningen. Utfra det er denne essensiell og anbefales på det varmeste. For mer garvede noise elskere så kan man i (altfor) korte klipp nyte stor kunst innimellom det mer likegyldige. Også for de garvede noise estetikerne inneholder nor noise sine øyeblikk og ingen samling av seriøs karrakter kan være uten denne, da spesielt filmen er banebrytende i norsk musikk filmdokumentar sjangeren (som er så liten at man kan stille spørsmål om den eksisterer). Banebrytende da den tar for seg en sjanger i et gitt tidsrom, i motsettning til de mere geografiske eller konsert dokumentarene som det er flest av i Norge. Mer slike men da gjerne med større historisk preferanse, takk.

Linker av interesse; #1 #2 #3 #4 #5 #6 #7

Av Tore Stemland.